Er lekser virkelig nødvendig?

I en artikkel på Aftenpostens nettside, drøftes det om lekser er bra eller ikke. Det er en alenemor som er bekymret for skolegangen til sin ti år gamle sønn og mener det er leksene som har skylden.

Hun starter med å argumentere med at sønnen er evnerik og synes leksene ødelegger for hans manglende aktivitet på skolen. Han burde heller bruke tiden på aktiviteter som interesserer han i stedet, mener hun.

De fleste mødre vil nok si at barnet sitt er begavet, men jeg er allikevel enig med hennes synspunkt på lekser. Selv har jeg aldri hatt noe imot å gå til skolen fem dager i uken så lenge den ikke fulgte med meg hjem. Dessverre er det akkurat det den gjør. Mye av fritiden jeg vil bruke på venner, trening og andre aktiviteter, blir brukt til oppgaver i naturfag, norsk, matte osv. Jeg synes det vi gjør på skolen er nok. Så lenge man skjønner stoffet, så er det ikke vits i å fortsette hjemme.

Narnia, Galtvort og andre fantasiverdener...

Når jeg skal lese "frivillig", det vil si; når læreren ikke har mast om det eller det er en skolebok, velger jeg som regel krim eller fantasi. Faktabøker og lignende synes jeg ikke er så spennende, med mindre det er noe jeg er veldig interessert i. For meg kan romaner bli like visuelle som filmer på kino, og jeg kan selv velge hvordan karakterene og alt annet skal se ut.

Ta for eksempel Narniaserien. Her møter vi barna Lucy, Edmund, Susan og Peter. Allerede rett etter at man har blitt "kjent med" de, forestiller man seg hva slags klær de har på seg, høyden, om de er slanke eller kraftige og andre ting man kommer på for å beskrive hvordan de er og ser ut. Boka forteller litt, men resten er opp til en selv.

Det er alltid like spennende å lese en krimbok. Når jeg leser krim er det som om jeg blir skrevet inn i fortellingen som detektivens (el.l.) assistent. Jeg skifter mening om hvem som er morderen (hvis det handler om det mord) hele tiden og skriker til boken fordi jeg tror karakterene kan høre meg hvis jeg snakker høyt nok.

Lesing er en stor fornøyelse. I tillegg har all lesingen ført til at jeg skriver mye bedre, noe som har hjulpet meg mye i norskfaget.

Blogging

Det finnes mange forskjellige måter å blogge på. Designet, temaet (eventuelt temaene), måten man skriver på osv. har mye å si for hvem som leser bloggen. Sikter du for eksempel til 12 år gamle jenter er nok rosa, litt "fancy" design tingen. Sikter du derimot til noen som er eldre vil jeg tro det er bedre med et enklere, mer ryddig og pent design.

Jeg har kikket på tre forskjellige blogger som blogger om helt forskjellige temaer.
Den ene, Oslostil, handler om klesstiler i Oslo. Såkalt "street style". De som har designet den Oslostil har laget den ganske enkel. Fargene og stilen gjør så den treffer et bredere publikum. Man klikker seg gjennom sidene ved å trykke på datoene i kalenderen. Smart måte å organisere det. Mest bilder, lite tekst. Jeg liker den fordi det er moro å se på den på grunn av at det er mye å se på uten å måtte lese en lang tekster hvis du ikke orker det.

Den andre er bloggen til Petter Solberg. Petter Solberg blogger om hvor han er og hva han driver med. Man får vite hvordan han har det på reisene sine og hvordan han opplever rallykjøringen. Solberg sin blogg er også enkel å finne fram på, men det er flere linker. Altså mer å klikke på. Han har bilder i alle innleggene, noe som gjør at det er lett å lese og man får et helere "bilde" av hva han holder på med. Jeg synes ikke designet var så fint, men jeg likte at man kunne søke etter ord i bloggen slik at det er lett å finne det man leter etter.

Den siste er På Hjortefot. Det er også den jeg liker minst. Denne bloggen har det mest "plaine" designet. Temaet er jakt, noe jeg ikke er så glad i. Selv er jeg "halvveis vegetarianer" (dvs. at jeg spiser fisk og noe kylling, men prøver å spise minst mulig kjøtt) og vurderer å 100% stoppe med kjøtt. Derfor misliker jeg å se på bilder av geværer og døde dyr.

Av disse tre bloggene likte jeg Oslostil best. Både på grunn av temaet og det kule designet. Selv om jeg synes det er gøy å lese lange tekster er det moro å se på noe enklere iblant.

Jeg må bli bedre i nynorsk... men hvordan?

Matrix på nynorsk (Matriks):


I Norge har vi to skriftspråk (til noens irritasjon og andres glede). Selv om det ikke er så vanskelig, er det allikevel forvirrende å lære seg hvis man har bokmål som hovedskriftspråk. I dette innlegget vil jeg derfor skrive ned noen metoder for å bli bedre:

- Ha verbbøyingsskjemaer hengende på steder du er ofte. For eksempel på baderomsspeilet eller på dører rundt om kring i huset.

- Lese nynorske romaner/noveller/dikt.

- Synge tekster skrevet på nynorsk.

- Bruke nynorsk som språk på mobil/PC eller lignende.

- Pugge grammatikk rett før du legger deg (ha et skjema ved senga).

- Bruke nynorsk som undertekst i filmer/spill eller lignende.


Noen av disse metodene kan være ganske morsomme og det blir derfor mer spennende å lære nynorsk.

Gul bil! auu..

En setning som kommer ut av munnen min ganske ofte (i hvertfall når jeg ser en gul bil) er "Gul bil!". Etter disse to ordene følger det enten dasking eller 'poking' (men selvfølgelig ikke så det gjør vondt). Gul bil-fenomenet har vart i noen år nå, for jeg er faktisk ikke den eneste som sier dette. Man startet vel med nettopp "Gul bil!" fordi det ikke var så mange gule biler før. Nå er det (til mine venners grøss) ganske mange av de. Snart skifter det nok til "Oransje bil!" eller "Rosa bil!", for det er jo ikke så mange av de.

Til slutt vil jeg bare si: hold deg unna meg ved veier, parkeringsplasser o.l.... GUL BIL!